I magen min ligger det ingenting. I magen til venninnen min ligger det en liten baby.

Før jeg ble syk var det å gå gravid, få en baby, min egne lille familie ikke bare et ønske, men jeg trodde faktisk det var meningen med livet mitt. Bare tanken på det gjorde at jeg fikk sommerfugler i magen. Når jeg fikk beskjeden: du kan ikke få dine egne barn.

De ordene knuste meg og knuser meg fortsatt- men ikke på samme måte. I min situasjon kommer jeg aldri til å kunne få ett eget barn, en sorg jeg jobber med den dag i dag. Jeg har godtatt at det er sånn, jeg vil heller ikke dra et barn inn i livet mitt nå.

I starten ble jeg sur på gravide, jeg håpet de fikk stygge barn og en jævlig fødsel. Når jeg hørte en unge som skrek vil jeg kaste den i gulvet. Hvis en gravid så sur eller sliten tenkte jeg jeg for meg selv at hun kom til å bli en dårlig mor og fortjente ikke mulighet til å bli mor. Jeg har heldigvis ikke disse tankene, men kan ha dårligere stunder med selvmedlidende tanker.

I dag klarer jeg å glede meg over at venninnen min er gravid og jeg gleder meg til å hilse på det lille menneske. Jeg er stolt av meg selv som har kommet så langt!

Mitt savn vil nok ALLTID vil være der, men det er sånn det er.