Ung og kreftsyk – det er lov å protestere

Det er min første runde på nattevakten, jeg skal innom alle rommene og se til pasientene. Fortvilet prøver jeg å få opp døren til et av rommene på avdelingen, uten å lykkes. Hun, tenåringen med kreft har satt en stol foran dørhåndtaket sånn at ingen skal komme inn.

Det er ikke lov å røyke på avdelingen, men hun henger ut av vinduet for å ta seg en røyk. For meg er det bare å vente til hun blir ferdig, jeg har dårlig tid og rekker ikke å prate så mye med henne akkurat nå. Hun vet jo at det ikke er lov, så å kjefte har ikke noe for seg. Hele jenta er frustrert og sint. Skulle ønske jeg kunne holde rundt henne, men hun viser med hele sitt kroppsspråk at her kommer ingen innenfor hennes private område.

Litt seinere kommer jeg tilbake inn på rommet. Tv:n står på, hun får ikke sove uten den sier hun. Cellegiften henger oppe og hun er ikke i form. Foreldrene har egne problemer, og selv om hun er tenåring er hun alltid alene på sykehuset. Jeg spør om det er noe jeg kan gjøre for henne? Hun svarer ganske surt at hun har vondt i leggene. Litt forsiktig spør jeg om hun vil at jeg skal massere de? Hun nikker, ikke veldig begeistret men allikevel et fremskritt, hun avviser meg ikke. Jeg finner frem en stol og setter med ved siden av sengen, nederst ved føttene sånn at hun ikke føler at jeg kommer for nære. Vi snakker ikke sammen, jeg masserer begge leggene en stund og merker at hun slapper av. Hun lukker øynene og etter en stund går jeg sakte ut av rommet.

Vi snakket aldri mye sammen, men flere netter på rad masserte jeg hennes legger. Det tok ikke lang tid, men jeg tror hun likte det og jeg håper at hun merket at jeg brydde meg om henne.

I løpet av mine år som sykepleier har jeg møtt mange ungdommer med kreft. Og jeg må si at de ofte har imponert meg. Å få kreft i ungdomstiden når livet i allerede byr på mange utfordringer med blant annet skole, kjærester, venner og hormoner som løper løpsk i kroppen, er vanskelig. De fleste ungdommer vil bare være som alle andre og ikke skille seg fra mengden. Og plutselig er det du som ikke har hår, som ikke orker å gå på skolen eller må ligge på sykehus når alle vennene dine er på fest. Det er kanskje ikke så rart at noen låser seg inne på rommet og henger ut av vinduet og røyker. Jeg vil tro at det er en måte å protestere på. En protest mot at livet akkurat nå føles forferdelig vanskelig og urettferdig.

Som sykepleier har jeg ofte sett på ungdommer som får behandling for kreft og tenkt, at det er ikke her du skulle være denne lørdagskvelden, på sykehuset. Du skulle være ute blant venner, kommet for seint hjem og kranglet med foreldrene dine. Ungdomstiden kommer liksom av seg på grunn av kreften. Å være tenåring er vanskelig nok uten kreft. Jeg er full av beundring for alle dere ungdommer som får og har fått behandling for kreft, og jeg skjønner godt hvis dere av og til setter en stol foran døren sånn at dere får være i fred en stund.