Å godta meg selv

La oss hoppe to år tilbake i tid. Etter en vår med tøff behandling og en sommer med opptrening begynte jeg endelig å komme meg litt tilbake i hverdagen og det livet jeg hadde levd. Nå skulle alt bli normalt igjen. Trodde jeg.

Jeg begynte så smått å jobbe, var mye med venner, og prøvde å ta tilbake alt jeg hadde ¨mistet¨. Jobben var ikke som før. Jeg ble sliten etter en time og hodet var absolutt ikke tilstede. De vennene som viste seg å være ekte for meg, og familien min var det eneste som var trygt å komme tilbake til, her ble faktisk mange av samtalene bedre og vennskapene sterkere. 

Jeg var så usikker på meg seg selv, og på kroppen min. Jeg kjente ikke meg selv lenger, og trodde jeg kom til å bli det hvis noen som var helt ny i livet mitt godtok meg for den desperate og usikre jenta jeg var. Det eneste jeg ønsket, var å være normal. Det som kunne få meg til å føle meg normal var oppmerksomhet fra gutter. Spesielt gutter fra tinder som absolutt ikke visste hvem jeg var. Jeg kan rett og slett si at jeg var desperat etter denne oppmerksomheten.

@kreftutenfilter

Helt ærlig, så kan jeg ikke skjønne hvordan vennene mine eller familien min holdt ut med meg den perioden. For heldigvis var det bare en periode. Jeg fant en som ville ha den desperate utgaven av meg, og det eneste jeg fikk med det forholdet var enda mer usikkerhet. 

Men en ting var bra: Jeg skjønte at jeg hadde mistet meg selv i måten jeg skulle finne meg selv på. Det var jeg som måtte godta meg - ingen andre.