Sukk og stønn, klaging fra en kreftsyk arbeidstager

Vel, som dere kanskje nå skal forstå så jobber jeg ikke fullt- ennå. Det vil si, hvis jeg noen gang kommer til å gjøre det igjen.

Jeg ble sykemeldt når jeg høsten 2017 fikk påvist tilbakefallet mitt. Jeg var da sykemeldt i et år, og trappet så opp til 20% året etter. Denne gang ønsket jeg å trappe rolig oppover, for å unngå å atter igjen møte den velkjente veggen. Etter et år i 20% arbeid, hoppet jeg opp i en 40%. 4 måneder etter, er jeg nå oppe i 50%. Jeg sliter!

Kroppen er sliten nå etter atter en stor påkjennelse. Selv om tilbakefallet nå ligger 2,5 år bak i tid er seneffektene like gjeldende. Fatigue er ingen spøk og den kan slå til når du minst aner det. Og ofte på de dagene når det passer aller dårligst, for eksempel den dagen du skal ha vakt.

Jeg synes ikke alltid at det er enkelt å være en sliten kreftpasient i systemet som finnes. Det er et evig jag. For å få beholde jobben videre, krever nemlig arbeidsgiver en aktiv opptrappingsplan. Forståelig nok, for å ha litt forutsigbarhet både blant personal og brukere. Dette høres kanskje enkelt ut, men det krever faktisk at du gjennomfører opptrappingen også. Vaktene skal jobbes, på tross av søvnløse netter, fatigue-herjet kropp, indre uro og nedstemthet. 

Nav, som fungerer som min andre arbeidsgiver, har også sine krav. Nemlig at jeg følger opp og bidrar aktivt i min egen prosess med å komme tilbake i arbeid. Jeg må møte på avtalte møter, holder orden i sakene og selvfølgelig gjennomfører de avtalte aktivitetene. Dette til tross for at konsentrasjonen og hukommelsen så og si ikke eksisterer. Meldekortet må huskes å krysses ut annenhver uke, ellers får jeg ikke pengene jeg har rett på. Og jeg må for all del ikke glemme at nå som jeg jobber 50% (turnus), så må jeg lyve på meldekortet slik at timene aldri blir mer enn 18-19 timer hver uke. Ellers blir jeg trukket fordi jeg har jobbet for mye en uke. 

OG SÅ, har vi dette flinkpikesyndromet da. Den indre stemmen som forteller at, “dette klarer du Gunhild”, “joda, dette skal du klare”, “kom igjen, du klarer enda en ting du”. Helt til du ligger der, i fosterstilling mens kroppen sender pulserende smertebølger ut i alle ledd. Og da skal du på jobb!

Nav er ikke ute for å ta oss. Det føler vertfall ikke jeg. Jeg har til og med vært så heldig og fått en utrolig kjekk rådgiver i Nav. Hun støtter meg og hjelper meg så godt hun kan. Jeg er kjempetakknemlig. Samme gjelder min arbeidsgiver.

Men er det lov å klage litt? Jeg vet at vi lever i verdens beste land og får mye hjelp, mer enn noen andre. Men jeg er i en kjip situasjon og ønsker meg bort fra den. Den tviholder meg på steder jeg ikke ønsker å være, den holder meg nede når jeg vil opp og frem. Jeg føler meg kvelt, frarøvet min frihet, trist, motivasjonsløs uten mulighet til å fri meg fra det. Faen! Jeg blir svimmel av hele opplegget og vil helst bare ut å surfe, alene, langt bort. Gid jeg bare orket det..