Takknemlighet

Kjære deg, 

Takk, for du minnet meg på at livet skal leves fullt ut tross sykdom.

Jeg skal kunne se tilbake på livet mitt og se at jeg gjorde det som gjorde meg lykkelig.

At jeg brukte hvert hjerteslag på det og de som gjør meg godt.

Vi skapte minner sammen, store og små.

Vi oppfylte drømmene våres.

Et lite blogginnlegg og refleksjoner om hvor takknemlig jeg er.

Når dagene er tunge pga fatiguen skal jeg love at jeg skal prøve alt jeg kan for å tenke på hvor heldig jeg er, tross alle de tunge dagene.

Ja, for som kreftoverlever og med senskader så er det ikke alltid like lett å kjenne på takknemlighet over livet.

Mange dager må jeg lete grundig over de tingene jeg er takknemlig for, og jeg må bevisst skape meg fysisk og psykisk påfyll for å gi meg selv gleder i livet.

Livet ble absolutt ikke slik jeg hadde sett for meg, men alternativet er så fryktelig mye verre.

Å ha vært igjennom det følelsesmessige kaoset der du er livredd kreften skal få ta fra deg muligheten til å se ungene vokse opp, kan ikke beskrives med ord.

Det kan bare en annen kreftoverlever kjenne seg igjen i.

Tårene mine henger løst for tiden.

Eldstemann har plutselig blitt stor.

Årene har gått og på mange måter føler jeg at jeg har stått på utsiden og sett inn som en tilskuer på at ungene vokste opp, akkurat som da jeg kjempet mot kreften.

En ut-av-deg-selv-opplevelse, der en spinner rundt i et hamsterhjul for å få livet til å gå rundt og overleve.

Mange år er liksom bare visket bort i et sort hull.

Livet etter kreftsykdom er nemlig kaos.

For ungdommen min sin skyld, håper jeg at jeg klarer holde tårene mine tilbake da vi snart skal på skoleavslutning.

Det er absolutt ikke kult å ha med seg en mamma som sitter og hulker, men mammaen gråter av takknemlighet.

10 års skolegang er over for eldstemann.

Dette kjennes i mammahjertet.

I disse 10 årene har vi kjempet mot kreftsykdom.

Han var 7 år da mammaen plutselig ble borte i nesten 3 uker og hverdagen ble snudd på hodet pga sykdommen.

Det har vært ganske kaos og uten foreldrene mine hadde vi heilt dønn ærlig ikke kommet oss gjennom disse årene.

Vi har alle levd i en unntaktilstand og lever i grunnen enda i en slags unntakstilstand i vår egne boble i en sakte hverdag.

Vi har ikke vært en vanlig A4 familie, for ungene mine har hatt en syk mamma som i tillegg ble rammet av senskader. 

Ungene har en mamma som er uføretrygdet.

Og jeg vet at i den alderen er ikke det noe å være stolt over.

Jeg har følt meg mislykket, men en mamma som er uføretrygdet har like mye kjærlighet å gi som en mamma som ikke er uføretrygdet.

Jeg har sto tro på at vi har gitt ungene noen verdier i livet som de vil sette pris på som voksne, som en frisk familie er foruten.

Vi har klart alle disse årene sammen.

Plutselig er vi kommet her, der vi skal gi litt «slipp» på eldstemann.

Jeg er så takknemlig at ingen ord strekker til for at jeg skal få delta når han nå mottar vitnemålet om noen uker.

Tanken på alternativet er til å kaste opp av.

Det kunne like gjerne vært slik at jeg dessverre ikke var tilstede på denne store dagen hans.

Er så ubeskrivelig takknemlig for at jeg får se han ta steget ut i voksenverden og se han og de andre ungene våre vokse opp og bli eldre.

Er sikker på vi har mye positivt å se frem til og fryktelig mye å være ekstra takknemlig for i fremtiden.

Livet er så sårbart.

Det blir vi stadig påminnet om.

Det er ikke en selvfølge å få muligheten til å følge ungene på første skoledag, siste skoledag, konfirmasjon, bryllup, få barnebarn og ellers all den gleden livet har å by på.

Jeg har blitt kjent med personer som dessverre har mistet den muligheten, og på dager som skoleavslutninger tenker jeg på disse.

Er fort gjort å ta livet som en selvfølge. 

Vær takknemlig.

Vær raus.

Ta vare på hverandre.

Miriam