«Kampen» mot kreften

Jeg har i det siste gjort meg opp noen tanker om døden. Jeg har jo tross alt en dyster prognose, dessverre. Man kan dog ikke forutsi når døden inntrer, men den kommer!

Jeg har lyst å dele disse tankene som omhandler formuleringer og retorikk folk ofte bruker om oss syke mennesker- som etter hvert dør. 

Noe av det verste jeg vet, er når jeg leser om kreft i krigsterminologi. Kreft som en «kamp» man vinner eller taper. «Hun tapte kampen mot kreften», står det av og til i avisa. Som en svært ufrivillig og alvorlig syk kreftpasient tar jeg det ganske personlig faktisk. Denne «kampen» var jeg på ingen måte villig til å delta i, ei heller mener jeg at den eksisterer.

Billedlig; Ingen av oss finner fram stridsøksa, lader skytevåpenet, ikler oss boksehandsker og er klar for kamp, slik man vel tenker at en kamp kjempes. Vi sitter der derimot, i en stol slitne og passive og blotter blodårene så godt vi kan, klare for å innta de dyrbart og giftige dråpene. Som sende oss rett i kjelleren, hvor fatigue herjer brutalt.

Jeg synes at det er trist at prestasjons- og perfeksjonspresset skal følge oss inn i sykdom og død. For ulykker, ødeleggelser og nederlag er ikke et alternativ her. Dette presset har gjort at jeg selv, flere ganger, ikke har følt at det er greit å kommunisere sorg, frykt og ønske om å bare gi opp. «Nå må du kjempe Gunhild!»

Å si at noen tapte en «kamp» mot kreften vil være som å si at vedkommende aldeles ikke var sterk og kraftfull nok som ikke overlevde over en haug med celler som har løpt løpsk inni kroppen sin. Fucka opplegg! For hadde hun vært sterk nok, så hadde hun vel overlevd? Og vært kreftfri? Eller ikke syk i utgangspunktet? 

Spar meg shamingen! Kreft rammer veldig tilfeldig, og medisinene man får virker eller så virker de ikke. Faktorer som genetikk, mottagelighet for behandlingen og langtkommenhet har også betydning for prognosen og utfallet. Flaks eller uflaks rett og slett.

Som om det ikke er tøft nok å gjennomgå disse enorme påkjenningene og forandringene sykdommen og behandlingen kommer med, skal man også få skylden om det ikke fungerer. Det er vertfall slik jeg leser det. Frykten, sorgen, sinne og ensomheten er egentlig mer enn nok å deale med, syns jeg. 

Som alvorlig kreftsyk person trenger jeg bare omsorg, behandling og støtte. Ingen krav om kjemping mot en «fiende» som gir faen i hva jeg vil.

INGEN som dør av en sykdom er tapere! Ei heller svakere enn overleverne. INGEN skal bli ansvarliggjort for sykdommens utfall. 

Jeg skal vertfall ha meg frabedt ansvaret for om mine medisiner gjør jobben sin eller ei. Jeg har tatt imot det som kan tilbys av behandling, og om det kurerer kreften eller forlenger livet er ikke opp til meg! For hadde det vært opp til meg så hadde jeg ikke vært syk i utgangspunktet. Denne «kampen» kan du stappe opp en viss plass.

I min nekrolog skal under ingen omstendigheter stå at «hun tapte kampen mot kreften». For selv om man kan dø av mangt, er det antagelig kreften som tar livet av meg til slutt. Jeg sier det som godeste Esben Esther Pirelli Benestad; «La oss heller elske frem god helse og ikke gjøre kroppen til en krigsskueplass». 

I min nekrolog skal det stå «denne berta levde livet, elsket det og surfa inn i evigheten». Og amen til det! 

Hvis man snur på det «taper» vel alle til slutt uansett - ingen overlever livet. Og med dette har jeg tatt et oppgjør med denne «kampen»!

Bilde1.jpg

 

Gunhild Næss3 Comments