En stjerne skinner i natt

Etterhvert vil håret vokse ut igjen.

Du vil se frisk ut igjen for omgivelsene.

Kreften blir et avsluttet kapittel for de som er rundt deg, men ikke for deg.

Huden din vil få tilbake fargen og hevelsene fra steroidene vil forsvinne.

Men det du ikke ble fortalt er at den konstante frykten for at ny kreft skal komme,

vil vedvare for alltid.

Frykten for noen rundt deg skal bli syk av kreft.

Det du ikke ble fortalt er at livet ditt aldri blir som før kreften.

Smertene, fatiguen og utfordringene.

Det du ikke ble fortalt er at innimellom så får du besøk av et spøkelse.

Ikke spøkelset som er din nye følgesvenn fatiguen, men et annet spøkelse som innimellom kommer på besøk når lyset slukkes på kvelden.

Det bøser litt med deg.

Alle disse traumene.

Følelsene glemmer ikke.

Hendelser som ikke kan viskes bort uansett hvor mye du prøver.

Det som har skjedd har skjedd.

Der du spoler tilbake til hver traumatiske hendelse, luktene og lydene.

Alt som ligger der fra sykdomsperioden som gjør deg så sårbar.

Små øyeblikk fra da du var syk.

Der de verste dagene og øyeblikkene blir gjenopplevd som en film som spoles tilbake.

Frem og tilbake.

Redselen for hva om?

Det vil ikke bestandig skje like ofte, det lover jeg deg, men det skjer innimellom.

En gang innimellom.

Noen ganger er det noe som utløser det og noen ganger er det bare noe som skjer heilt uforberedt.

Kanskje det er en dato som dukker opp.

Kanskje det er en form for bearbeiding.

Bearbeiding som vil vare for alltid.

Eller kanskje det alltid bare vil ligge der.

For alt var så fryktelig grusomt og traumatisk.

Alt det vonde fra da du var syk.

Du er kanskje trist.

Trist for at alt skulle bli slikt.

Krokodilletårer.

Alle disse vonde opplevelsene som sitter igjen i både meg og deg, fra da vi var i krig.

Og ha overlevd kreftsykdom føles helt uvirkelig for meg og ettersom tiden går så kjennes det bare mer og mer som et helt annet liv før, og etter jeg ble syk. 

Jo flere år som går, jo mer blir realiteten klarere for meg.

Det blir ikke enklere, men jeg lærer meg stadig nye teknikker for å ha det bra.

For det er jo viktig.

Å ha det bra.

Så kommer denne juletiden, juletiden der det såre og vonde kommer på overflaten.

Men også gleden.

Gleden over livet.

Den tiden det det såre og vonde blander seg sammen med en rus av fryktelig takknemlighet for livet.

Der julesangen  «En stjerne skinner i natt» får tårene til å trille, for det var sangen jeg hørte på en stjerneklar flygning fra Stavanger til Oslo, på vei til Radiumhospitalet, 3. Desember, da jeg skulle på kontroll.

Desember, den tiden der alle følelser bobler litt over for meg.

Ja, for juletiden er jo litt slikt, at alle følelser blir litt forsterket.

Vi skal tenne lys på kirkegården og besøke de som reiste, de som reiste av alderdom.

Slik naturen er.

Da kjenner jeg bare en fryktelig takknemlighet, for at det ikke er mine som tenner lys for meg.

Livet 🧡

Miriam






Miriam Hellvik1 Comment