Hvor ble livet av ? - fra 28 til 38 år. Jeg var i målgruppen «Ung kreft» og nå begynner jeg og bli gammel (i hermetegn)

Jeg har alltid vært glad i bursdag.
Her kommer litt sånt tanker og følelser frem og tilbake fra 28 år til 38 år med en rar klump i magen.
Jeg gikk tur en dag og tankene vandret til bursdagen min som er snart. 
38 år.
Tårene mine presset skikkelig på og jeg måtte rett og slett puste dypt inn og ut for å ikke begynne å gråte akkurat der og da der jeg gikk den lille runden min.
Det ville tatt seg ut.

Denne bursdagen kjenner jeg så hardt i magen min og jeg vet i grunnen ikke hvorfor. Men kanskje det er for at jeg snart blir 38 år og jeg var 28 år da livet mitt ble snudd opp ned fortere en mannen min kunne snu seg.
10 år i mellom, det er liksom noe med det, et slags trist jubileum.
Livet mitt gikk i ingenmannsland og hva har jeg utrettet disse årene? 
Jeg var ganske ung og nå begynner jeg å bli eldre og jeg var så nær på å ende min reise akkurat der og da (stort Utropstegn).
Jeg blir skikkelig emosjonell av å tenke på det og har ikke kjent på denne følelsen tidligere i forbindelse med bursdagene mine i #etterpålivet.
Ikke på denne måten.

Jeg tror at selv om jeg kjenner på en uendelig takknemlighet så kjente jeg der og da på en akutt sorg og en virkelig tristhet over for hva som skjedde i livet mitt da jeg var 28 år.
Jeg går ikke rundt i livet litt og synes synd om meg selv, men når jeg kjenner på hvordan livet mitt ble pga kreftsykdommen synes jeg det er helt innafor å være både veldig trist, lei seg og kjenne at ting ble dumt. 
Livet mitt har liksom bare flydd forbi meg disse 10 årene siden kreften med påfølgende senskader og så med å overleve hverdagen.
Bearbeidelse av heile kreftsykdommen som ble kastet på meg og den lille, store familien min.
Vonde traumer i en fleng.

Jeg har mistet så utrolig mye kvalitetstid, jeg har mistet så mye fint og jeg mistet jo Miriam den personen jeg faktisk var i 28 år frem til Mars 2012.  Hun forsvant sammen med kreften hun som Håvard forelsket seg i da han var 16 år. Hun som jeg var da jeg stiftet vennskapene for livet, som jeg har de aller beste ungdomsårene med. Hun jeg var da jeg ble mamma og ikke aller mest hun som jeg var da jeg ble lagt i armene til foreldrene mine 22 Oktober 1984.

Kanskje det allerede var bestemt da at jeg skulle få kreft i voksen/ung alder? Hvem vet.
Hvem skulle vite at hun 28 år etterpå nesten skulle mistet livet til kreften og reise fra hele familien sin.
Hun Miriam som alle kjente.
Jeg har brukt alle disse årene mellom 28 til 38 år på å finne ut hvem jeg er.
Minstemann har blitt 10 år på disse årene og eldstemann blir straks 18 år og har flyttet ut (i lære). Jeg tror jeg kjenner litt på panikken for at livet gikk.
Det her kroniske  #etterpåliv eller noe sånt.
Jesus, det høres så trist ut når jeg skriver disse tankene, men det er jo realiteten.
Sannheten som hører til kreften min.
For sannheten er ikke fin.

Jeg har strevd så uendelig mye med å finne ut av dette livet etter kreften og finne min plass.
Jeg fikk en usynlig kreftsykdom som ingen hadde hørt om, en belastning i seg selv i #etterpålivet da jeg til og med ikke tilhørte noe felleskap/gjeng for de normale krefttypene.
Ja, til og med i kreftverden følte jeg utenforskap.

Jeg har mistet så uendelig mye av meg selv i kreften og i livet etterpå.
Jeg har brukt så mye energi på å lete etter Miriam som før var men hun kommer jeg aldri til å kjenne mer.
Jeg undrer meg over hvem ville jeg vært i dag om jeg ikke hadde fått kreft.
Hvordan hadde jeg vært som mamma?
Hvor hadde jeg hatt tilhørigheten min på arbeid?
Hvem ville jeg og mannen min vært sammen?
Hvordan hadde hverdagen vår sett ut?
Det er så mange tanker og spørsmål, og alt dette strømmer på når jeg nærmer meg 38 år, 10 år etter mine 28 år på jorden.
Jeg har på mange måter mistet 10 år av mine beste år på denne jorden for alt har vært så hinnsides i livet etter kreften.
Rein forbanna kaos.

Jeg kunne så gjerne av hele mitt hjerte ønske at jeg var som vennene mine.
At jeg kunne gå på arbeid og leve et helt normalt liv. Jeg leste en overskrift her en dag som jeg låner nå og deler med dere, for den sa liksom alt!
«Overlevelsen den tar aldri slutt»
For det gjør den jammen meg ikke.

Nå når jeg fyller 38 år så kjenner jeg at jeg blir litt stresset for jeg må jo gripe fast på dette livet, men samtidig føler jeg meg fanget av senskadene mine.
Jeg kan ikke gjøre en forskjell nå fra de siste 10 årene, livet ser likt ut og livet vil videre være det samme som de siste 10 årene og det kjennes litt trist.
Jeg kan ikke annet enn å gripe livet til meg på min måte så godt jeg kan og det gjør jeg.
Det er vel også kanskje på tide jeg slutter å vente og innfinner meg med hvordan livet mitt er i livet etter kreften.
At jeg slår meg 100% til ro og slutter å lete etter det som var. For 10 år siden sa jeg «om 10 år kanskje» og det må jeg dessverre fortsatt si.
Eller, jeg skal slutte å si det for jeg vet ikke hva fremtiden bringer og jeg skal bare være her og nå.
Slutte å gi meg selv forventninger for hvordan livet vil se ut i fremtiden.

Livet mitt er slik som det er.
Livet mitt er her og nå.
Etter jeg var ferdig behandlet for kreften da var jeg nesten 29 år og de to store 30 års dagene til meg og mannen min husker jeg ikke en gang, for jeg var i kaos og det var hvertfall ingen feiring.

Jeg eldres sammen med senskadene, disse som har gjort meg tidligere eldre mentalt og fysiske etter kreftsykdommen, behandlingen og #etterpålivet. Plutselig har jeg så mange tanker når det nærmer seg bursdagen min.
Vonde, triste men også gode og takknemlige tanker. Tanker for det som skjedde, det som var, og for det jeg har mistet, men samtidig det som jeg har fått.
Uansett hva livet har kastet på meg av kreftsykdom, traumer og alt annet så er jeg glad for at jeg lever og disse tankene nedenfor som jeg delte for noen år siden teller enda.

Takk

Takk livet for du ga meg en ny sjanse.
En ny sjanse til å verdsette de små tingene i livet.
Til å høre fuglene kvitre, se stjernene på nattehimmelen og månen som lyser opp.
Trærne som danser i vinden og den visne blomsten som står i veikanten som faktisk er ganske fin.
Du ga meg en sjanse til å kjenne etter hvordan morgenkaffen virkelig smaker.
Kjenne vinden i håret og hvor godt det er å le.
Du ga meg en sjanse til å se gleden i de bittesmå tingene i livet.
Du ga meg den største gaven; å få se ungene mine vokse opp.
Jeg var så nær, så fryktelig nær på å stoppe opp på livets reise da jeg var 28 år gammel, da kreften flyttet inn i kroppen.
Men takk livet.
Takk for du ga meg en ny sjanse, en bonusreise.
Det har ikke vært gratis å få en ny billett til denne reisen, det er mange humper og bratte svinger i veien, men jeg er her 💜
Takk for at jeg fikk fortsette livets reise og i dag feire min 38 års dag 22 Oktober.
Ydmyk, takknemlig, rørt og tårevåt.
Livet 🦋