Det var som om Miriam som tidligere var, døde denne dagen i mars 2012
Det var dagene da vendepuntet i livet mitt skjedde, da den nye livsreisen om meg og min familie skulle skrives.
Nå er det denne tiden av året.
10 år, så langt borte, men enda så fryktelig nært.
Slike opplevelser vil alltid ligge nært hjertet
og rett under overflata om jeg pirker litt.
Masse følelser.
Hjertesorg.
Det var på en måte den dagen Miriam døde og kom tilbake igjen i en annen versjon.
14.03.2012 🦋
Livet
Hjertet glemmer ikke.
Sjelen glemmer ikke.
Kroppen glemmer ikke.
Hodet glemmer ikke.
Vi glemmer ikke
Det er ingen som glemmer setningen «Du har kreft, du har kreft i stadium 4»
(Stadium 4 er siste stadium, det er ikke flere stadium av kreft, spredning, neste stadium er død) mens mannen stod med vår nyfødte i armene og trøstet han som var urolig. En baby preget av urolighet og engstelsene som pågikk.
Babyer merker slikt.
Jeg hadde akkurat litt tidligere denne morgenen holdt mannen min i handa og sagt «Jeg har kreft» med den hese stemmen min. Jeg hadde ikke fått noe diagnose, men kroppen og sjelen visste det. Jeg var ikke redd da jeg sa det til han, det var liksom bare slik, for kroppen min var så sliten.
Det skremmer meg at jeg ikke var redd. Han ville ikke høre på meg og hadde denne natten tryglet legene som sprang frem og tilbake ute på gangen om at de skulle si til han at det var ikke kreft.
Han tryglet.
Akkurat det kunne ikke legene love, men de jobbet for fullt med å finne ut hva som var så fryktelig galt med meg. For det gikk jo bare nedover, fryktelig fort.
Jeg husker det hele veldig tåkete siden jeg var så fryktelig syk, men samtidig husker jeg det klart. En ut av deg selv opplevelse der en ser seg selv liggende i sengen ovenfor i fulgeperspektiv.
Det stod en flokk av leger med sengekanten min og jeg ville bare desperat sove. Alle var rolige, men stillheten og alvorligheten i rommet var til å ta på. Jeg og en av legene gråt sammen. De hadde nettopp gitt en firebarnsmamma og mannen med den nyfødte babyen en kreftdiagose.
En ukjent kreftdiagnose som ble gitt i grevens tid og det tror jeg alle var fryktelig lettet over oppi hele alvoret.
For de hadde virkelig jobbet på spreng hele natten med å finne ut av hva som galt med den dødsyke kroppen. Jeg og mannen min vil aldri glemme disse menneskene.
Rett etter jeg og mannen min hadde fått diagnosen var legene klare på at det var tid for å få bort mine nærmeste hjemmefra, før vi ble sendt videre akutt til Radiumhospitalet og skulle starte en ukjent reise.
De kjempet mot å holde meg våken fra Stavanger til Oslo, de ville ikke jeg skulle sovne for kanskje jeg ikke våknet igjen da.
Denne dagen.
I dag er det 10 år siden jeg lå og holdt på å dø fra flokken min.
Ja, jeg holdt på å dø på ordentlig.
Dø fra mine kjæreste og det kommer til å berøre meg for alltid.
For alltid livet ut.
Ikke si jeg skal glemme det, tie om det og ikke tenke mer på det.
Slik fungerer ikke livet etter så alvorlige traumer.
Jeg må få snakke, fortelle og dele om jeg skal orke å leve med alt som sitter i sjelen, når jeg har behov for det.
Kreften og mine erfaringer er stor del av den jeg er i dag.
I dag er det 10 år siden jeg ble hasteinnlagt på SUS og deretter fløyet med ambulansefly til Radiumhospitalet den 15.03.2012. Norges beste kreftsykehus. Det er 10 år siden jeg skulle starte kampen i helvete mot å bli frisk.
Det var jeg, Miriam som skulle i krig og jeg var alene soldat i å kjempe og vinne denne krigen. Ikke visste jeg at jeg skulle få krigsskader etterpå. Jeg hadde ikke peiling på hva som foregikk for jeg var så syk og ikke visste jeg hva slags kamp det var jeg skulle ut i.
Det var bare å ta på seg rustningen mens dette pågikk. Det er 10 år siden legene sa at det kom til å bli en hard vår. Det ble en hard vår, sommer og høst. Det ble også et hardt, vondt, annerledes og på mange måter ensomt, men også annerledes og veldig fint liv. En god coctail av alt skjenket i et fint glass på stett men med noen ugjevne knuste kanter. Det ble et fint liv på en ny måte tross sorger og skuffelser, og livet etter 14.03 ble aldri det samme.
14.03.2012 som jeg tror var en onsdag.
Jeg har fryktelig mange traumer fra dette døgnet og denne tiden som vil være med meg for alltid. Det er vi enige om, jeg og legen min. Traumer, følelser og fryktelige ting jeg opplevde som sitter i sjelen som jeg ikke klarer å formidle til noen. Noen av de tingene jeg må kjenne på helt alene fra denne tiden, er det som gjør alt så ensomt.
Jeg kjenner på mine ting og mannen min, som pårørende, kjenner på sine ting fra disse dagene, det var klart traumer for han også da han var så nær på å bli enkemann med 4 barn i så ung alder. Legen min sa nylig til meg her om dagen mens han så meg inn i øynene etter vi hadde hatt en god samtale om livet, traumer og reaksjoner.
Det var så sterkt og det gjorde noe med meg.
Han sa:
«Men det du Miriam har opplevd og vært igjennom det er ikke normalt»
Nei, det var ikke normalt. Når legen sier det så får jeg en bekreftelse. I løpet av noen måneder hadde jeg opplevd en livserfaring for et heilt liv før fylte 30 år. Jeg ble voksen for å si det slikt og fikk fort andre prioriteringer i livet. Og med dette vil jeg understreke at jeg tror ikke det er mer synd om meg enn for andre. Og jeg mener ikke å «skrike» høyt om min opplevelse, jeg vil bare bruke min opplevelse til å formidle. Og jeg bruker skrivingen som en form for terapi. Hver gang jeg skriver et blogginnlegg så tenker jeg at kanskje dette er det siste.
Kanskje jeg er ferdig med å formidle.
Vi får se.
En ting er sikkert, at å dele i livet etter kreft gjør av vi føler oss mindre alene og det har hjulpet meg masse de siste årene. Til ettertanke. Takk gud for at de flinkeste legene var på jobb disse dagene. Ellers hadde jeg ikke vært i live i dag (utropstegn, punktum). Jeg er svakere, mer sårbar og sterkere på samme tid i livet etter kreften.
Det aller viktigste for meg i livet etter kreft at hver dag teller. Så skåler for livet i et litt ugjevnt coctail glass og tenker på at livet er det fineste.
«Hvis du elsker noen. Hvis du har noen kjær. Si det. Vis det. Vær det.» - Anbjørg Sætre Håtun
Livet
Miriam