Flashback
I morgen må jeg / vi trø inn i traumene.
Vi orker ikke en gang se avkjørselen fra motorveien, men i morgen må vi kjøre inn på avkjørselen og inn til sykehuset.
Stavanger universitetssjukehus.
(Vi skal følge datteren vår, ikke noe alvorlig)
Men for meg og trø inn på sykehuset er å trø inn i traumene mine.
Flashback.
Det er sykehuset der jeg og minsten holdt på å dø, det H holdt på å miste meg.
Der jeg lå å visnet bort.
Der mor og far kom i all hast da jeg lå dødens syk. Der H stod å så på gjennopplivning av babyen vår og noen uker etterpå skulle han nesten miste meg.
Parkeringshuset der jeg spydde i en søppeldunk da vi skulle hjem, ubevisst at den intense kvalmen var forårsaket av en ukjent kreft som spredde seg rundt i kroppen min som ild.
Søppeldunken står der enda.
På akkurat samme sted.
Det er der jeg lå i isolasjon med minsten da han var to uker gammel og mine inntense kreftsymptomer meldte seg.
Ikke bare holdt vi på å dø der inne vi to,
men det var cellegift uke etter uke, ett lite gult rom i isolasjon, gang etter gang under kreftbehandlingen pga alvorlige infeksjoner.
Lukten av sykehus, institusjon, lukten av maten og kaffe fra Narvesen blandet med sykehus er en salig blanding lukt av sykehuset i Stavanger og lukten av Radiumhospitalet i Oslo.
Det første vi møter ved inngangen.
Traumene slår meg liksom rett i fleisen.
Jeg takler det ikke.
Men jeg må.
Det lukter kreft.
Det lukter sykdom.
Det lukter vonde minner, vonde opplevelser.
Det lukter døden.
Igjen, det lukter kreft.
Fuck traumene, men samtidig et så viktig sted og bli ivaretatt ❤️
Livet