Trenger vi en fagdag om livet etter kreft?
Hvorfor opplever mange kreftoverlevere at livet etter kreftbehandlingen er tøffere enn selve behandlingen?
Mange kreftoverlevere forteller oss at de er helt uforberedt på seneffektene de fikk etter kreftbehandlingen, og at forståelsen hos omgivelsene er liten. Det blir en stor ekstra belastning i en allerede utfordrende hverdag.
Hvorfor synes vi som helsepersonell at det er vanskelig å snakke med pasientene om seneffektene som kan oppstå? Jeg tror det er flere grunner til det.
- Det passer egentlig aldri å ta det opp. Under behandlingen er det mye annet som skjer og skal informeres om. På slutten av behandlingen er pasienten så glad for å være ferdig, og vil ikke høre om at det kan bli vanskelig etterpå. Og vi som helsepersonell vil ikke komme med nyheten om at «det kan bli verre enn det er nå». På kontrollene etter behandlingen, er pasienten ofte så redd at det eneste de klarer å tenke på, er om kreften er tilbake eller ikke. Ikke heller her blir det tid og rom for praten om seneffekter, arbeidsliv eller det sosiale livet.
- Vi vet ikke hvordan vi skal hjelpe. Fatigue er den vanligste og den mest plagsomme seneffekten etter en kreftbehandling, men det finnes ingen enkel medisinsk behandling for plagene. Hadde vi hatt en pille mot fatigue tror jeg mange fler pasienter hadde blitt spurt om de har fatigue. I dag sier mange pasienter at de ikke har fått hjelp med utfordringene de har på grunn av fatigue, selv om de påvirker hverdagen deres betydelig.
Tenk om alle kreftoverlevere ble møtt med forståelse og kunnskap om seneffekter av fastlegen sin, av NAV-veilederen, av arbeidsgiveren og kollegaene, og at pårørende var klar over at livet etter behandlingen kan bli tøft. Tenk om vi alle var klar over utfordringene som kan oppstå i #etterpålivet – det hadde gjort livet til de som er behandlet for kreft mye enklere.
Helsepersonell har blitt mye bedre på å møte pasienter med seneffekter, men vi har fortsatt en lang vei å gå før vi er i mål. Vi kan komme veldig langt med kunnskap og forståelse, derfor mener jeg at fagdagen «Å leve er mer enn å overleve» er viktig, sånn at livet etter kreft kan leves, ikke bare overleves!