Post desember

Jeg elsker egentlig desember. Jeg elsker lyset og stemningen, jeg elsker lukten av røkelse, brette fine papirstjerner, spille plater og tenne lys.

Og jeg blir faktisk aldri lei av Mariah Carey. Jeg elsker ritualene og gjør helst så mye som mulig ut av denne måneden midt i mørketiden.
Og jeg visste at det ville bli annerledes. Jeg har lest, blitt fortalt og skjønner jo at en sånn periode bare må bli ekstra tøff etter å ha mistet noen. Når hver eneste dag er en merkedag.  

 Med urnenedsettelse siste dag i november var det fylt med savn da jeg våknet opp første desemberdag. Men min egen tiåring hadde egenhendig laget kalender til meg, så jeg fikk startet dagen med å åpne første gave og ikke minst se barna åpne sine. Det ble en fin morgen, tross alt. 
Det kunne jo vært fristende å tone det hele ned. Ha en mer vanlig hverdag, lukke øynene, holde pusten og vente på januar. Men det var aldri et alternativ. Her ble det - her var det, full jul. Også vil det gode og varme med tiden ta over der det nå gjør mest vondt. Slik at det vonde med årene endres til å bli mer vemod. En type tristhet som kommer i blaff og ikke er konstant. Jeg vet med sikkerhet at det blir sånn, det tar bare litt tid. 

 Å gå på graven er veldig spesielt. Jeg vil helst være der hele tiden, men samtidig vil jeg ikke være der i det hele tatt. Men å tenne lys gir en slags mening. Se gjenskinn av lyslykten i hjertet av metall som henger fra kransen vi har satt der. Se fargene på himmelen mellom greinene på det store treet som står rett bak.  

 Jeg er vanligvis ganske god på å flytte perspektiv, akseptere og finne mening. Men i desember må jeg si jeg ble utfordret. Konsentrert glede, konsentrert sorg.