Over ett år, tid til å se bakover. Og vende blikket frem.

Vi skriver nå oktober, og det er ett år siden jeg skrev første tekst. Over ett år siden årsdagen. Og mange måneder siden siste tekst.

Tiden går, og jeg har ikke hatt det i meg. Men nå, utover høsten har det meldt seg et behov for å runde av her med noen nedskrevne tanker, så da velger jeg å gjøre det. Det føles mest ryddig på den måten.

Fra å være en familie på fem, har vi nå nesten blitt vant til å være fire. Vi har testet hverdag, ferier og høytider, ja alt hva ett år inneholder. En voksen, to ungdommer, et barn, en hund og en katt. Det er oss nå.

Jeg hadde tenkt en del på at jeg en dag ville bli alene, men ikke så mye på hvordan det kom til å oppleves. Og tidvis kan det oppleves ganske så overveldende. Å skulle ta avgjørelser, oppdra, vedlikeholde og forsøksvis finne den gode balansen i hverdagen. Mange roller, og jeg har hatt de alle før, men nå krever det definitivt en større grad av selvstendighet. Så godt det var å være to!

Nå var jeg kanskje spesielt heldig, min mann var en engasjert pappa, korrigerte meg når det var behov for det og støttet meg uansett. Jeg prøver å lytte etter rådene hans, hva ville han sagt og ment. Og jeg vet godt når han ville tenkt at jeg var litt ubetenksom eller for spontan. Jeg vet, ofte litt for sent, når han hadde bedt meg ta et skritt tilbake og tenke meg om to ganger.

Jeg har vært så vant til å ha en støtte, en som regulerer, en som jeg kunne finne de gode løsningene sammen med. Nå må jeg stole på meg selv, og det er definitivt en treningssak.

Samtidig så vet jeg at han ville vært litt stolt også. Av at jeg legger til rette for at vi skal få leve videre og ha det så bra som mulig. Av ferier, latter og fjellturer - av sparing, oppussing og nye vinterdekk. 

Ett år, ikke så lenge, men likevel skjer det mye. Jeg velger å konkludere med at vi får det til på et vis, dette nye livet. Selv om det aldri igjen vil bli det samme.