Brev til fortiden

Om det hadde vært mulig å gå tilbake i tid til den dagen der jeg vart skrevet ut fra Haukeland med biopsi-beskjeden i hånden, hva hadde jeg sagt til meg selv? Hva ville jeg gjort? Med kunnskapen kun en langtidsoverlevender har, hva ville jeg har prøvd å få fram? Og ville jeg har hørt etter?

Når jeg gikk ut fra sykehuset var jeg uvitende, ja lykkelig uvitende for det som skulle komme i ukene, månedene og årene som skulle følge. Jeg mistet svært mye i denne tiden. Tilbakeslag følgt av tilbakeslag følgt av tilbakeslag. Det slaget du ikke forventer er ofte det som gjør mest skade. Som sårer mest. Som føles lengst. Jeg var så naiv. Denne gangen når denne reisen begynte.

Jeg var gift og hadde ikke bare en, men to familier i mitt hjørne dagen før kampen begynte. Tre år senere hadde jeg såvidt en. Den dagen jeg fikk diagnosen trodde jeg at jeg hadde flere titalls med venner. To år senere kunne jeg telle de som faktisk hadde tatt kontakt på en hånd. Det er ikke bare meg som opplever slikt.

Vi ser gjerne bilder i ymse brosjyrer med en lykkelig smilende familie der alle støtter hverandre når kreften slår til. Det er ikke det jeg ville sagt til "fortids-meg". Sannheten min slik jeg opplever det i dag er at de som har partnere eller familier som stiller samlet opp er heldige, for det er ikke en selvfølge. For mange av oss er ensomhet og isolasjon like mye en senskade som fatigue eller epilepsi.

Så hva ville jeg har sagt til meg, slik at jeg ikke mister motet før den første runden cellegift og stråling? Jeg ville sagt at iblant så kommer det til å bli vondt. Denne reisen er en ensom reise, en vond reise. En reise der du finner ut av hvem du virkelig er. For på slutten av dagen er det ingen som kan ta det neste steget framover for deg. Og avgjørelsen om du tar steget avgjøres i ditt hodet. Den avgjøres med din vilje. Den avgjøres i ditt hjerte. Men, den avgjøres også i din evne til å ta imot drit og be om ekstra.

Det gjelder, ville jeg sagt, å være sterkere enn du noen gang trodde at du kunne være. Det gjelder å finne smilet ditt når alt du vil er grine. Det er å finne evnen til å sette mer pris på alt det som faktisk er. Å se skjønnheten i alt rundt deg. Det er å gi fæn i det du ikke får gjort noe med uansett. Det gjelder å konfrontere frykten for å kunne kvitte seg med den. Det. Ville jeg har sagt. Ville jeg har hørt etter? Rett etter diagnosen? Jeg hadde ikke forstått et ord.