HÅR

24.juli 2023

Jeg har utsatt frisørtimen for skinning av håret 3 ganger. Første gang hadde jeg ikke begynt å miste noe hår og jeg tenkte: Hva om jeg er den ene som ikke mister håret ved denne typen chemo terapi?

Parykken og andre hodeplagg ble kjøpt inn allerede for over 2 uker siden. Maria og jeg hadde en overraskende positiv opplevelse hos @ruhsparykker,  litt sånn luksus ‘bli ny dag’. Allikevel har det sittet inne å ta det. Jeg var ikke klar.  Jeg grudde meg til å vise omverdenen hva jeg er i. Ikke de nærmeste, men naboene, i butikken, på trikken… Redd for å bli ‘kreftpasienten’…

Siste uke har jeg mistet mer og mer hår og jeg har klart å akseptere situasjonen jeg er i. I dag gikk de siste tustene. Parallelt med redselen har det dukket opp kule mennesker med parykk og turban, både på film og i sosiale medier. Underbevisstheten min hjelper meg til å stå i dette med rak rygg. Er ikke egentlig turban det kuleste man kan gå med akkurat nå? 😉

Det er ikke rart at det er mange følelser knyttet til å ta håret. Hår er identitet. Noe bla nazistene utnyttet under 2. verdenskrig. På NHI sin side om hårtap ved cellegift leser jeg at det å miste håret også kan være et viktig ledd i kreftprosessen. Det hjelper å vise oss selv, og omverdenen, hva vi står i. Kroppen signaliserer på denne måten at den trenger litt ekstra hensyn, både fra eieren og de rundt. Hjelper oss til å ha kontakt med sårbarheten.

Så her er jeg. Nå.