Livet etterpå

Det å få kreft og beskjeden om at du har kreft er et slag i tryne, virkelig. Men noe som jeg nesten synes er vanskeligere. Det er nok tiden etterpå, når du egentlig er «frisk». Jeg har kommet til det punktet der kreften er borte, den er ute av kroppen min. Men jeg føler meg ikke frisk.

Jeg føler ikke at jeg er fri fra kreften. Jeg føler den henger over skulderen min og ler av meg. Fordi den er ikke borte, selvom den ikke er i kroppen min.

Plagene som kommer etter en intens behandling over mange måneder er også ille. De plagene får deg til å ikke føle deg frisk, selvom du er så lykkelig og kan fortelle alle at kreften er borte! Plagene henger etter deg som et tungt bildekk som må dras igjennom en hverdag. Fordi ja, når du er frisk fra kreften, så kommer det en hverdag som du blir kastet ut i. Jobb, skole, venner, barn, familie står og venter på deg og venter på at du skal være 100% igjen etter behandling og kreften er borte. Mens du står på utsiden av vinduet og kikker inn.

@tirilsteinbakk

Det er nok vanskelig for folk utenfor å forstå etter en behandling at det finnes plager som du selv må takle. I mitt tilfelle er det to knær som gir meg sterke smerter ved bevegelse og kronisk tretthet. Trettheten som ikke går over ved et par timer hvile. Trettheten henger over meg store deler av tiden. Heldigvis har jeg dager der jeg føler meg bedre og mer opplagt, og jeg elsker disse dagene. Men noen dager er det mer vanskelig, fordi energi nivået ikke er på topp. Jeg skulle ønske selv jeg kunne yte mer, følge opp ting og gjøre alt jeg kunne gjøre før. Men sånn er det ikke. Trettheten er der.