Da livet ble snudd på hodet

Kreftdiagnosen jeg fikk som ung voksen har på mange måter definert meg i ettertid. Jeg kommer blant annet alltid til å være funksjonshemmet i min høyre skulder og jeg mistet muligheten til å få egne barn. Jeg har et spøkelse hengende over meg som får hver minste smerte til å fremstå som et tilbakefall. Ingen ser dette spøkelse. Spøkelset som hvisker til meg at nå er tilbakefallet rett rundt hjørnet og at jeg må bare nyte de dagene jeg får som relativt frisk. 

Februar 2013 var måneden da livet mitt tok en brå vending. Det var da jeg fikk høre ting som «stålsett deg - du har kreft. Lykke til», «vi må dessverre ta hele skulderen din» og «svulsten var dessverre så aggressiv at du må ha høydosebehandling og stamcelletransplantasjon. Noe som vil medføre infertilitet, 50 % sjanse for permanent hårtap og mulig død».

Før jeg ble syk var hverdagene fylt med studier, venner, jobb og trening. Jeg studerte idrett, var frisk og rask med travle dager. Livet var flott, bortsett fra denne gnagende smerten i høyre skulder. Den hadde vært der i nesten to år, godt dokumentert i mine mange treningsdagbøker. De siste par månedene hadde smerten økt betraktelig og tatt fra meg treningsgleden, energien og søvnen. 

Jeg husker enda den natten jeg skulle sove i Tromsø hos min bror i januar 2013 i forbindelse med min guddatters dåp. Jeg våknet midt på natten av en øredøvende smerte i skulderen. Jeg hadde prøvd alt. Smertestillende, rehabiliteringsøvelser, lange treningspauser, naprapat, lege og fysioterapeut. Alt jeg fikk høre var at det var tendinitt og bursitt. Nå var jeg redd. Jeg reiste meg fra luftmadrassen og slo hardt i skulderen i ren frustrasjon mens tårene trillet stille, for å ikke vekke broren min. Dette kunne da ikke bare være en betennelse!

Når jeg kom tilbake til Bodø hadde jeg fått nok av antagelser. Jeg sprang til legekontoret og gråt i resepsjonsluka. «Du må bestille deg en time» sa en uengasjert resepsjonist. Noen må ha hørt meg, for tilfeldigvis kom fastlegen min gående bak resepsjonen. Hun ba meg komme inn med en gang for hun hadde akkurat fått en avbestilling.

Jeg ble tatt på alvor. MR ble bestilt og svaret kom i en telefon på valentinsdagen torsdag 14.2.2013. Jeg hadde forelesning da jeg ble oppringt. «Hei Margrethe. Jeg har fått MR-resultatet som viste en tumor i scapula.» «I scapula, ikke på?» var det første jeg sa. Så ble det avtalt at jeg skulle bli oppringt igjen over helgen. Jeg var likblek da jeg gikk inn til forelesningen igjen. Det var den lengste helgen i mitt liv. Jeg tok knapt et eneste dypt åndedrag og hadde mest lyst til å skru telefonen av for alltid. 

Mandags morgen ble jeg oppringt. «Hei Margrethe. Har du mulighet til å reise til Radiumhospitalet i dag?» Jobbvakter ble byttet og skole ble avlyst. Jeg sa til venner og kolleger at jeg skulle bare en snartur til Oslo for å sjekke denne plagsomme skulderen. Det skulle ta over 1 år før jeg var tilbake igjen, og da bare for å hilse på. 

Dagen etter, tirsdag 19.2.2013, ble det tatt ulike prøver og biopsi av svulsten i skulderen. Så fikk jeg min dom, som skulle forandre livet for alltid - Ewings sarkom. En ondartet bein- og bløtvevssvulst som hadde vokst seg igjennom skulderbladet og inn i omliggende muskulatur. Det var uvisst om det var spredning. Og om det var spredning var prognosene dårlig. 

Jeg husker det som om det var i går. I det jeg fikk høre ordene «Du har kreft», skjedde det noe. Et skifte. Jeg så denne stakkars jenta ligge på en benk i et mørkt, lite rom med en lege fremfor seg som akkurat hadde gitt henne en mulig dødsdom. Jeg syns så synd på henne. Stakkars jenta. Nå mister hun alt. Det var som en film. En film du bare kan sette på pause, eller slå av om det blir for skummelt. Men dette var ingen film, ingen pauseknapp å trykke på. Ingen mulighet til å skru av filmen og gå tilbake til hverdagen. Brått ble jeg dratt inn i dette uvirkelige senarioet som nå var min realitet. Vendepunktet i livet mitt.  

Før dette hadde kreft for meg bare vært noe skummelt og fjernt. Jeg kjente til flere som hadde hatt kreft og gått bort. Nå lå jeg her selv. 26 år og med hele livet fremfor meg. Men nå skulle kreftdiagnosen og behandlingen være en del av livet mitt og forme fremtiden. 

Dette er nå 6 år siden. Rundt den 19.februar hvert år blir jeg svært tankefull. Jeg er både takknemlig, bitter og forbannet. Takknemlig for at jeg fikk beholde livet og får fortsette å oppleve. Bitter og forbannet for at JEG trakk det lengste strået og måtte ofre så mye for å få leve videre. Forbannet og frustrert for at jeg var 26 og ikke 25 år når kreften ble oppdaget, slik at jeg blir «straffet» for to år med feildiagnose i forhold til NAV’s regler om ung ufør. 

Jeg tenker ofte på hvordan livet mitt hadde vært nå, om jeg ikke hadde fått kreft. Hadde det vært veldig annerledes? Hadde jeg vært mindre eller mer takknemlig? Hadde jeg vært lykkelig? Det var ikke slik jeg hadde sett for meg at livet mitt skulle bli. Men så ble det nå slik. Jeg kan ikke endre det som skjedde for 6 år siden. Selv om jeg så inderlig skulle ønske at jeg kunne det. Alt jeg kan gjøre er å akseptere at livet ble slik og sette pris på det jeg har nå. For det er ingen som kan forutsi hva som kommer til å skje i fremtiden og om livet plutselig blir snudd på hode.