Det siste stykket

Tre kurer.
Tre kurer igjen, og jeg venter på en følelse av letthet og håp og befrielse. Men den følelsen lar vente på seg.  

Jeg har i stedet en knugende følelse av matthet og tunghet.
Det er noe seigt rundt det jeg tenker og gjør. Alt går sakte. Ting er tungt.
En seig masse setter seg på og rundt alt. Kroppen er tung, viljen er lite til stede, pågangsmotet er vanskelig å finne. Smilet er ofte kun på utsiden.
Jeg har mest lyst til å sove.
Og sove gjør jeg. Jeg har ikke klart å sove på et år, og nå kan jeg det plutselig.
Likevel våkner jeg i den samme seige massen. Søvnen hjelper ikke. Jeg finner ikke hvile.

Jeg så for meg seiersrunder nå, å løpe lett inn i mål, smilende, sterk.

Så får det bare være seigt, for gjennom skal jeg.
Seiersrundene får heller utgå. Jeg kan slepe meg i mål om det er sånn det blir.
Det fins en slutt på dette nå, og jeg kan så vidt se den.
Det siste stykket går jeg nå.
Tre kurer igjen.

 



Ylva Bloch-Hoell1 Comment