«Jakten på den gode julefølelsen, minner og et usammenhengende og følelelsesmessig kaos i julen ♥️✨»

Jeg skrev kanskje et lignende blogginnlegg i fjor da julen nærmet seg, men det er jo de samme følelsene som strømmer på hver jul og da er det så innmari godt å skrive ned det jeg kjenner på.

I julen 2012 fløy jeg, mannen min og babyen vår til Oslo og hadde vår første 3 mnd kontroll på Radiumhospitalet. Det var frost, klar himmel og stjernene kunne vi se fra flyet.
Jeg husker enda julemusikken jeg hørte i ørene på flyet. «En stjerne skinner i natt» og «The first Noel» Dette har så klart festet seg til julefølelsen min hvert år.
20 Desember 2012 noen uker etterpå plinget det inn melding fra lab.legen på Radium og jeg fikk beskjed om at jeg var 100% kreftfri. 
Dette var livets gave og velkommen til #etterpålivet, - dagen før solen snur mot sommeren, mot lysere tider.
Lysere tider? Jeg skulle bare visst.

Det som skulle vise seg var 100 % kreftfri, men ikke frisk.
Livet i ingenmannsland ventet.
Denne julen var det finkjole og ullue på hodet, for hodeskallen hadde ikke altfor mye hår enda og jeg var på ingen måte klar for å vise meg uten lua, da ble jo kreften synlig.

Jeg var også på julebord denne julen med Håvard, mannen min altså.
Jeg i finkjolen og ullua for det skal jeg love dere, det er iskaldt på hodeskallen når den ikke er dekket av hår... Jeg var ganske oppmerksomhetsky der jeg plutselig fikk alles oppmerksomhet og alles blikk på meg da en snill, snill kollega av Håvard reiste seg og ga meg en egen tale, jeg ble skålet for.
Det var ordentlig glede av å se meg der den kvelden, frisk, hvertfall kreftfri og ikke minst i live. Det var oppriktig omsorg og kjærlighet i ordene som ble sagt der jeg satt med lua mi og hun som akkurat var ferdig behandlet for alvorlig kreftsykdom.
Han så på meg mens han snakket og det var også første gang jeg traff mange mennesker etter jeg hadde fått kreft.
Alle hadde jo holdt pusten litt dette året og disse folkene, Håvard sine kollega altså, var jo berørte på sin måte da han ble borte fra jobb i ett år for pleie sin kreftsyke kone, baby og 3 andre smårolliger.

Er slike øyeblikk som har festet seg, slike øyeblikk som plutselig kommer frem i julen.
Omsorg i ordene og noen som ikke skremtes av kreften.
Er rart hvilke øyeblikk som plutselig kan dukke opp fra klar himmel, både de gode opplevelsene og de mindre gode og hva hodet husker i de rareste øyeblikkene.
Dette husker jeg så godt for dette var en av de få som virkelig så meg inn i øynene og snakket om sykdommen til meg som om det var det naturligste slik som det var.

Naturlig.
For folk flest møtte ikke blikket mitt.
Folk flest snakket ikke til meg om kreften og ti år etterpå er det enda elefanten i rommet der kreften enda preger meg stort i #etterpålivet, selv om den er borte for folk rundt meg og er et fjernt kapittel for de, så er den altså ikke det for meg, jeg lever #etterpålivet med senskadenen mine som ble kronisk etter kreften.
I julen kommer traumene mer tilbake og jeg føler mer på kreften hva den var og hva den gjorde mot meg og flokken min.
Jeg kjenner på sorgen, sorg som blir mer intens hos alle mennesker i julen.
Alt det som er så frytelig vondt kjennes på,
men også takknemligheten.

MEN, JULEN!! 
Jeg trenger å lufte tankene mine litt.
Hva skjer i grunnen med julen og #etterpålivet?
Hvorfor er jeg så sykt emosjonell?
Er det noen av dere andre overlevere som kjenner at det bobler helt over på godt og vondt?
Rekk gjerne opp handa så jeg slipper å føle meg som en raring alene.
Jeg setter pris på julen, men den kommer ikke stille. Julen kommer med mer angstfølelse, mer frykt, mer sorg men også takknemlighet.
Kreften gjorde så mye og den rotlet også med julefølelsen. En følelse jeg ikke klarer å beskrive. Julemusikken blir mer inntens. Julelukten blir sterkere og ikke minst, de som ikke er her lengre tenker jeg ekstra masse på for jeg skulle jo vært en av de.
Kreften, traumene og sorgen min blir så intens i julen at følelsene kan nesten tas på.
Julen skal jo bare være 100% glede, men sannheten er at det er ganske mye følelsesmessig kaos hos meg som er en kreftoverlever.

Ensomheten blir større selv om jeg har crewet mitt rundt meg, men det er kreften og #etterpålivets ensomhet som strømmer på.
Følelsen jeg må kjenne på alene.
Sorgen over hvordan livet mitt ble, selv om det også et fint liv på sin måte.
Er rart hvordan julen roter i sjelen vår og finner frem til det som er både godt og vondt.
I tillegg tar ikke senskadene pause selv om det er jul.

Heldigvis litt mindre kaos nå siden ungene mine har blitt større, men forventingene rundt julen er der. Senskadene blir heller mer frempå i ei tid som dette, men jeg lever i bobla mi selv om det er jul og gjør det som er best for meg.

Julekvelden er heilt kaos, som jeg nesten ikke husker etterpå og det gjør meg trist. Det gjør meg trist at jeg ikke klare fokusere på å se gleden hos ungene mine under gaveutpakkingen, når alt for meg blir ei tåke.
For alle vet jo kaoset under åpning av gaver.
Karnevall i hodet av alle lydene og sanseinntrykkene som skjer rundt.

Jeg har følelser jeg ikke helt kan sette ord på i julen. Etter jeg ble syk ble November og Desember annerledes. Julen rører noe sinnsykt i meg på godt og vondt som blandingen i skålen med riskrem og jordbærsaus som står igjen etter ungene, når de har lett som gal etter mandelen.

November og Desember er der jeg kjenner på så mange rare følelser. Vonde følelser, triste følelser, fryktelige boblende takknemlige følelser og fine følelser. Full kaos i grunnen ♥️ og når julen er over puster jeg litt, litt lettet ut når trykket forsvinner siden jeg blir så sinnsykt sårbar på denne tiden.

I tillegg blir også #etterpålivets angst sterkere på denne tiden. Jeg blir mer redd for fremtiden og jeg blir mer redd for det som var. Jeg blir også veldig blei meg for at jeg kunne vært død, at jeg skulle vært død. Død, det tristeste og vondeste ordet som har stått denne familien så nær. Jeg blir ordentlig kvalm.

For 11 år siden satt jeg høygravid på julaften hos foreldrene mine. Lykkelige og uvitende at det var siste jul i normalt liv og uvitende at en drøy mnd etterpå skulle vi virkelig få kjenne på livet.

Vendepunktet i denne familien.

Babyen i magen som vi nesten mistet og jeg som nesten reiste avgårde fra dette livet.

Jeg blir trist over hva jeg kunne påført familien min og jeg kjenner på en dårlig samvittighet over noe jeg på ingen måte skal ha noe dårlig samvittighet for. Men som hvert år så triller tårnene av takknemlighet for at familien min slipper å tenne lys på grava mi, men det knytter seg i magen når jeg tenker på hva denne tiden av året kunne betydd for familien min, ungene mine. Livets karusell av følelser.

Etter jeg ble syk arbeider jeg sterkt med julefølelsen og finne frem til det som skal bringe den gode julefølelsen frem.  Slik som ellers i året. Leter etter alt det fine. I livets karusell i November og Desember så kjenner jeg i tillegg på en så sykt stor takknemlighet for at jeg lever og er her med gjengen min. Livet skal ingen få ta i fra meg og julegleden skal jeg alltid finne inni alt kaoset her i ingenmannsland. Alt i alt så kjenner jeg vel på at sorgene i livet mitt og gleden for livet mitt kommer i full kaos på denne tiden av året og blir mer intens enn til vanlig. Dette var i grunnen et litt usammenhengende skriv, men det er akkurat slik følelsene mine er nå i julen, veldig usammenhengende.

Ønsker dere alle ei fin jul dere som har litt sånt julekaos som meg ♥️

Livet



Miriam HellvikKommentar