NÅ
Her og nå.
Det er her det skjer.
Her og nå i dette øyeblikket.
Her lever jeg.
Her og nå lever jeg.
I dette nået lever jeg.
Jeg er her, i dette nået, i dette øyeblikket.
Noen ganger er det alt jeg orker – å være her, her og nå i dette øyeblikket.
Og hvorfor skal jeg være noe annet sted? Hvilket annet sted kan jeg være? Det finnes jo ikke noe annet. Jeg vet ingenting om hva som er foran meg og det som jeg har levd er jo allerede forbi.
Jeg elsker å leve i nået. Det er bare det at noen ganger skulle jeg ønske at jeg kunne leve dette nået enda oftere et helt annet sted enn i senga, eller på sofaen, eller hjemme.
Jeg elsker å vandre ute i naturen og bare ta inn all skjønnheten rundt meg. Jeg elsker å bevege meg til vital og livsbejaende musikk. Jeg elsker å være sammen med nærende mennesker. Jeg elsker å skape, og å dele, og å gi av meg selv….
Men akkurat NÅ, må jeg bare ligge her, i senga, en stund.
Fordi kroppen virker ikke helt som den gjorde før. Jeg er så veldig, veldig sliten. Det gjør så veldig, veldig vondt overalt inni denne kroppen min. Denne kroppen min som jeg elsker, selv om den ikke fungerer helt som før…
Jeg puster inn. Jeg puster ut. Jeg puster inn i nået. Her er jeg, liggende i senga, sliten og full av smerter og skulle ønske jeg kunne være der ute i sola.
Jeg puster inn i det ønsket også. Jeg tillater at det er der.
Jeg puster inn i slitenheten også. Tillater at den er der.
Jeg puster inn i smertene også. Tillater at de er der.
Jeg kjenner på sorgen, sorgen over at slitenheten og smertene tar så stor plass nå.
Jeg puster inn i den sorgen også. Jeg tillater at den er der. Jeg verner om den. Jeg gir den plass. Jeg gråter og gir slipp.
Jeg puster inn i anerkjennelse.
Jeg puster inn i aksept.
Jeg ligger i senga og bare puster.
Puster inn i alt sammen som er levende i meg.
Noen ganger er det nok bare å puste.
Jeg puster inn i nået med lukkede øyne og alt kjennes lettere ut.
Jeg åpner øynene og ser ut på den blå himmelen. En tåre triller varsomt nedover kinnet mitt. En takknemlighetståre - tenk at jeg har en seng å ligge i, tenk at jeg kan åpne øyene mine og se ut på den blå himmelen. Så vakker den er. Jeg har så mye å være takknemlig for.
Jeg puster inn i takknemligheten. Tillater at den er der.
Og akkurat NÅ er det sånn det er. Og jeg VET at det vil endre seg – igjen – som det alltid gjør. Jeg vet at jeg snart vil vandre i naturen igjen, svinge meg i dansen, møte menneskene jeg elsker og skape fra mitt indre.
Jeg puster inn i denne evige dansen av forandring. Jeg tillater at den er en del av livet – den er selve livet.
Takk for forandringens dans.
Takk for pusten.
Takk for det mektige nået.